Skapelseshistoriene
Skapelsesmyten i Egyptisk mytologi
"Før himmelen eksisterte, før jorden eksisterte, før menneskene eksisterte, før menneskene eksisterte, før gudene ble født, før døden eksisterte."
Pyramidetekstene, kapittel 1466
"Jeg er Nun, mørkets herre."
Kistetekstene, kapittel 1132
"Den store guden, som oppstod av seg selv, er vannet. Det er Nun, gudenes far."
De dødes bok, kapittel 17
"Jeg former det som er, skaper det som ikke er. Jeg taler - og det skapende ord blir til mangfoldighet."
Kistetekstene, kapittel 320
Urvesener kjent som Hehu-guder, som var innlemmet i uroseanet, Nun. Skaperguden ble betraktet som androgynt og ble kalt "fedrenes far og mødrenes mor". Den første skapelseshandling som skjedde ved selv-skapelse, og innførte en aktiv og tydelig kjønnsforskjell. Skaperguden Atums sønn heter Shu.
"Jeg er Atum, som skapte de store guder, og formet Shu; jeg er både mann og kvinne."
Kistetekstene, kapittel 136
Han oppstod som selvskapt og alle hans kroppsdeler snakket til ham. Han formet seg selv før himmelen og jorden var til, jorden var under urhavet i midten av den mørke strøm.
Du begynte å lage denne jorden for å fastsette det som kom ut av din munn. Du hevet himmelen opp og beholdt jorden nede for å gjøre landet vidt nok for ditt bilde. Du tok din første form som Ra for å spre lys over alt du har skapt i de To Land, slik ditt hjerte ønsket da du var alene.
Du skapte dem, gudene som er i ditt følge, da du kom alene frem fra urhavet. Du skapte menneskene, så stort og smått kveg. Alt dette ble til, alt dette eksisterer.
Hymne fra steinbruddene ved Tura sør for Kairo
Hilset være deg, Ra når du står opp, Atum når du går ned. Du ene gud som oppstod den første gangen, som har skapt landene og frembrakt menneskeheten, som dannet Nun og brakte Nilen, som laget vannet og ga liv til dem som er i det, som reiste bergene og lot menneskene og kveget bli til.
De dødes bok, kapittel 15
Jeg er Atum som var alene i Nun. Jeg er Ra i hans mest praktfulle skikkelse, da han begynte å herske over det han hadde skapt... Jeg er den store gud som oppstod av seg selv... Til meg hører gårsdagen og jeg kjenner morgendagen.
De dødes bok, kapittel 17
Atums barn Shu og Tefnut utgjør de første elementer som er nødvendige for alt liv på jorden. Selv om forskjellen mellom Shu og Tefnut er tydelig, er de ikke atskilt. Atums sønn, Shu, ble guden for luft og bevegelse. Han var livet og bærer av lyset. Datteren, Tefnut, er det fuktige, men også "solens øye" og den "farlige gudinne"; videre tilsvarer hun den kosmiske og sosiale orden, Ma'at, Shu og Tefnut unnfanget tvillingene Geb og Nut, jorden og himmelen.
Det er interessant å merke seg at i motsetning til i andre kulturer i Nær-Østen og middelhavsområdene, oppfattet egypterne jorden som mannlig og himmelen som kvinnelig. I begynnelsen var ikke Geb og Nut atskilt, og de fikk flere barn sammen: solen, månen, stjernene og alle planetene som ble plassert langs Nuts kropp. Men luften Shu kom mellom de "to elskende" og løftet opp den gravide Nut slik at skillet mellom de to ble understreket. Geb og Nuts siste barn sammen var Osiris, Isis, Seth og Nephthys. Osiris og Isis ble gift, mens Nephthys giftet seg med Seth. Med Osiris, Isis, Seth og Nephthys er vi kommet ned på menneskeplanet. Denne forsamlingen av 9 guder er kjent som Nigudekretsen.
Slik snakket universets herre etter at han kom hit:
Jeg ble til som Den værende.
Da jeg forandret meg selv, utholdt det værende seg.
Alt værende utviklet seg etter at jeg forvandlet meg.
Tallrike skapninger kom fra min munn,
før himmelen ble til, før jorden ble til,
før marken og slangene fantes her.
Jeg ble bundet til dem i Nun, i ubevegeligheten,
før jeg hadde funnet et sted hvor jeg kunne stå.
Jeg handlet i mitt hjerte. Jeg grunnla med mitt ansikt.
Alene skapte jeg hver skikkelse
før jeg nøs frem Shu,
før jeg spyttet ut Tefnut.
Ingen andre fantes og ingen gjorde noe sammen med meg.
Da jeg gransket mitt hjerte ble tilværelsen mangfoldig,
da barna ble til,
og barna ble mange.
Jeg handlet som en ektemann med min neve,
jeg kopulerte med min hånd,
jeg lot det falle fra min munn,
jeg nøs frem Shu og spyttet ut Tefnut.
Deretter fødte Shu og Tefnut Geb og Nut.
Deretter fødte Geb og Nut
Osiris, Horus med To-Øye, Seth, Isis og Nephthys.
Papyrus Bremmer-Rhind
Vår hovedkilde om skapelsesberetningen i følge teologien fra Memphis, Egypts første hovedstad, er den såkalte Shabaka-steinen fra 700-tallet f.krt (før kristen tidsregning). Myten er imidlertidig langt eldre. Skaperguden ifølge teologien fra Memphis var Ptah "den store håndverker", "verdensskulptøren" og "skapernes skaper". Guden Ptah eksisterte før uroseanet Nun og før urhagen. Ta-tjenen kom til syne. Faktisk var Nun, hans kvinnelige motstykke Naunet og urhagen Ta-tjenen innlemmet i Ptahs vesen.
Ptah skapte verden i kraft av sitt hjerte som ifølge gammelegyptisk tenkning var setet for tanken, og sin tunge som var senteret for sinnet. Guden Atum var Ptahs hjerte og guden Thot var Ptahs tunge. Thot var gudenes mekler, guden for tid og kunnskap. Med hjelp fra erkjennelsesevnen sia og det skapende ordet hu fikk hjertet og tungen makt over alle andre deler av Ptahs kropp. Hjertet og tungen gjorde kjent at Ptah var i alle guders, menneskers og dyrs hjerter og tunger. Hvert ord som Ptahs hjerte tenkte og som Ptahs tunge uttalte, ble virkelighet. Ptah fant opp alt som er, samt alle yrker, alt håndverk og all kunst. Kosmologien fra Memphis er ofte blitt sammenlignet med Johannesevangeliets åpningslinjer: "I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud".
Ptah, også kjent ved det store navn Ta-tjenen.
Han binder sammen Øvre og Nedre Egypt.
Han reiste seg som Kongen og forenet Det øvre og Det nedre Egypt.
Han oppstod av seg selv.
Han har Nigudekretsen.
Atums skikkelse dannet seg i hjertet og i tungen.
Ptah er den veldige store.
Takket være hjertet, som guden Horus er fløyet ut av,
og takket være tungen, som guden Thot steg ned fra,
ga Ptah liv til alle guder og deres guddomsmakt.
Og det skjedde at Hjertet og Tungen fikk makt over
alle de andre kroppsdelene, fordi den ene er i kroppen,
og den andre er i munnen til alle guder, alle
mennesker, alt kveg, alle krypdyr, alt som er levende.
Hjertet planlegger og tungen befaler, alt det som hjertet vil.
Hans Nigudekrets er foran ham.
De er tennene og leppene,
de er sæden og hendene til Atum.
Atums Nigudekrets oppstod takket være hans sæd og
hans fingre.
Nigudekretsen er tennene og leppene i denne munnen
som uttalte alle tings navn,
som Shu og Tefnut er kommet av,
og som har født Nigudekretsen.
Øyene ser, ørene hører, nesen puster.
De melder tilbake til hjertet, som sprer kunnskap.
Tungen gjentar det som hjertet har planlagt.
Ordet skaper det som er elsket og det som er hatet.
Livet ble gitt til den som er fredelig,
og døden til den som har syndet.
Slik ble alt byggearbeid og alt kunsthåndverk skapt,
alt det som er laget av hender.
All ferd og alle kroppens bevegelser
begynner i hjertet,
og er brakt frem av tungen.
Derfor blir Ptah kalt:
"Den som har skapt alt og som har forårsaket gudenes utvikling."
Shabaka-steinen
Kilder: I begynnelsen, skapelsesmyter fra hele verden.
Skapelsen i Norrøn Mytologi
I begynnelsen fantes det ingenting. Det eneste som fylte verdensrommet var Kulde og Varme.
På den ene siden, i nord, lå Niflheim, med frost og tåke. På den andre siden, i sør, Muspelheim, et hav av frådende flammer, som voktes av Surt. Mellom dem var det ingenting. Bare et stort, bunnløst svelg, Ginnungagap. Her, i dette veldige tomrommet - midt mellom lys og mørke - skulle alt liv få sin begynnelse, i møtet mellom is og ild. For langsomt begynte isen å smelte, og formet av kulden, men vekket til live av varmen, oppsto det et underlig vesen - et veldig troll. Han var tvekjønnet, og hans navn var Yme. Større kjempe har aldri levet.
Der isen smeltet, formet dråpene også et annet vesen - en diger ku: Audhumla. Melken rant som elver fra de veldige spenene hennes. Slik fant Yme mat. Audhumla ga seg straks til å slikke de salte, rimslåtte steinene som fantes omkring henne og kjempen. Opp fra en av steinene slikket kua plutselig noen lange hårstrå! Neste dag dukket det frem et hode og et ansikt fra denne stenen. Og tredje dagen greide kua endelig å slikke fri hele kroppen. Det var en mann, stor og vakker. Bure het han - og fra ham stammer gudene, de vi kaller æser.
Kjempen Yme fikk barn med seg selv. Mens han lå og sov, begynte han å svette, og frem fra den venstre armhulen hans vokste det plutselig et mannlig og et kvinnelig vesen. Bena til Yme paret seg med hverandre og fødte en sønn med seks hoder; Thrudgelmir, far til Bergelme. Dette er begynnelsen til rimtussenes slekter, jotnene.
De forskjellige skapningene fikk etterhvert de barn sammen. Odin er sønn av jotundatteren Bestla og Bures sønn Bor. Men det blir stadig flere rimtusser, og de skapte bare uorden og kaos. En dag gjør Odin og brødrene hans – Vilje og Ve - opprør mot Yme og slekten hans. Det blir en veldig kamp. Men Odin og brødrene hans vinner. De dreper kjempen - og en flodbølge av blod skyller over æsenes fiender og drukner dem, alle så nær som to, jotnen Bergelme og hans kone. Fra dette jotunparet, som flykter inn i skodden og gjemmer seg i tåkeheimen, stammer alle senere rimtusseslekter. Også Audhumla - den første kua - må ha blitt vasket over kanten av stupet. For etter dette blodbadet er det ingen som har sett eller hørt noe til henne.
Æsene sleper den døde Yme midt ut i Ginnungagap og Legger ham som et lokk over avgrunnen. Blodet hans blir til hav. Kjøttet til land. Knoklene blir til fjell og klipper. Tennene og knuste bensplinter blir til stener og ur. Håret blir til trær og gress. Hjernemassen hans kaster gudene høyt opp i luften. Slik blir skyene til. Hodeskallen settes som en hvelving, og blir til himmelen. Gudene fanget gnister fra Muspellheim og festet dem til hodeskallen, slik fikk vi sol, måne og stjerner.
Frem fra liket til Ymer kryper det små mark. Det er opprinnelsen til dvergene, de underjordiske som lever i huler og grotter. Æsene velger fire av dem til å støtte himmelhvelvingen, vokte verdens fire hjørner. Disse dvergene heter: Østre, Vestre, Nordre og Søndre.
Menneskene blir til
En gang Odin, Ve og Vilje går langs stranden, finner de to trestokker som er drevet i land. En ask og en alm.
Odin blåser livets pust inn i trestokkene, så de kan puste og leve. Vilje gir dem forstand og bevegelse. Ve gir dem form, tale, hørsel og syn. De gir dem varme og farve. Nå er ikke stokkene bare drivved lenger, men mann og kvinne. De kaller mannen Ask og kvinnen Embla. Fra disse to stammer alle mennesker.
Verdensbilde
Verden i den Norrøne mytologien er rund som en skive.
I begynnelsen var alt en urskog og en ødemark. Æsene ryddet plass og skapte steder å være, både for seg selv og menneskene. Midgard kalte de menneskenes hjem - fordi det ligger midt i verden. Og midt i Midgard - for at menneskene ikke skulle kjenne seg alene og forlatt - bygget gudene et mektig sted for seg selv: Åsgard - en veldig gudeborg, beskyttet av tykke murer. For å komme dit må man ri over regnbuen. Rundt Midgard ble det reist sterke forsvarsverker - for utenfor, i det ville og ukjente, herjer mørke og uhyggelige krefter. Her - i Utgard og Jotunheim - bor jotner og troll. Slik er alt ordnet: lik årringer i tre. Og ytterst ute - på alle kanter - bølger det store verdenshavet. Her bor også Midgardsormen.
Midt i Midgard ligger Åsgard. Og midt i Åsgard har gudene plantet et tre, Yggdrasil. En av røttene ligger i Åsgard, en annen rot er i Jotunheim og en tredje i Niflheim. Grenene strekker seg så langt ut at de favner hele verden. Yggdrasil er verdens sentrum - og så lenge treet er grønt og frodig, og bærer friske skudd - så lenge vil verden bestå.
Ved en kilde i Åsgard lever det tre skjebnegudinner – Urd, Verdande og Skuld. De kalles norner. Nornene kjenner skjebnen til hvert levende vesen og vet hvordan det vil gå med alt og alle.
Slutten på verden het Ragnarok.